Nå fikk jeg i oppgave å skrive om en av novellene vi har lest. Da valgte jeg å skrive litt om novellen "Trodde du hadde glemt meg".
"Trodde du hadde glemt meg"er en novelle skrevet av Cecilie Færden Schanke i 1993.
Historien handler om hvordan en gutt og en jente møtes på restaurant, og hvor denne jenta faller helt pladask for gutten, etter bare å ha møtt han en gang. Gutten hadde gitt telefon nummeret sitt til jenta, og planen var jo at jenta skulle ringe han. Men jenta hadde ikke nok mot til å ringe. Det var ikke før to uker senere at hun hadde klart å ta seg sammen og skaffet nok mot til å ringe han. Dette viste seg at gikk veldig bra, og at gutten faktisk hadde ventet på at hun skulle ringe.
Det denne novellen handler om er hvor vanskelig det til tider kan være å skaffe seg mot nok til å gjøre noe man egentlig har veldig lyst til. Siden den dagen på restauranten klarte ikke jenta å tenke på noe annet enn gutten. Vi får et inntrykk av at tiden går veldig sagte før hun endelig klarer å ta opp telefonen og ringe. Jenta tenkte så mye på han, og hadde så lyst til å møte han at hun innbilte seg at hun så han overalt.
Høydepunktet i novellen vil jeg si er når hun tar den telefonen hun har strevd med å ta i hele to uker. Da gjør hun noe hun egentlig var redd for, men som viser seg å gå veldig bra. I starten av telefonsamtalen mellom gutten og jenta er stemningen veldig anspent, og du kan merke at jenta ikke slapper av. Etterhvert som gutten begynner å snakke om en klubb som han skal starte sammen med en kamerat utbryter hun: " Det er vel en sånn gutteklubb, det da. Hvor jenter ikke har adgang og den stilen", svarer jenta. Her virker det som hun er litt mer avslappet og føler seg tryggere på å snakke med han.
Avslutningen på novellen er veldig rolig og avslappet. Og det kan minne litt om hvordan forholdet mellom gutten og jenta ble mot slutten. Selv om vi ikke får vite noe konkret om hva som skjer videre får vi et inntrykk om at de to finner hverandre.
Novellen er skrevet i 3.person og gjennom jentas øyne, og det er hennes følelser og tanker vi får forklart. Synsvinkelen autoral og allvitende er brukt i denne novellen. Ved hjelp av denne synsvinkelen synes jeg vi lett klarer å følge med på jentas følelser, og det er lett og leve seg inn i historien.
In media res er brukt i denne novellen ved at vi starter rett på handlingen.
Vi får ikke vite så mye om verken jenta eller guttens utseende. Det eneste som blir nevnt er at har blitt litt solbrun og at hun har blå øyne. Jeg vil si at jenta forandrer seg litt fra start til slutt ved at hun i starten er veldig skarp og kanskje litt "småfrekk" i stemmen. Mot slutten virker det som om hun har tatt seg selv litt i nakkeskinnet og funnet ut at dette ikke er måten å være på.
Forfatteren har brukt uttrykk som "hopp i do", o.l. Dette synes jeg gjør at teksten virker mer troverdig i og med at med at det er sett gjennom en ungsjentes øyne.
Ordtaket " den som intet våger intet vinner" tror jeg passer bra til denne novellen. Hadde jenta aldri tatt opp det telefonrøret og ringt gutten, hadde hun sikkert gått rundt å angret i ettertid. Og man vet ikke hva man har tapt, før man har prøvd.
